Nå har jeg mange venner som selvfølgelig er psykisk syke, å mange som ikke er det, jeg er overrasket over hvor mye "egoisme" jeg har hørt, møtt og lest...
Jeg har ikke skrevet noe de siste dagene,men det er rett å slett for jeg er forbanna for de begynner å vinkle han frem mot at han er psykisk syk.....
Nå merker jeg at dette har gått lite inn på de "medpasientene" mine, jeg opplever at folk er mere opptatt av ipoden sin, eller hva som helst.. Det sårer synes jeg, nå kjenner jeg jo en via jobben som har en sønn som er borte/savnet, han er ikke funnet...
Er det slik at vi som er psykisk syke, mere selvtenkende og bryr oss mere om oss selv enn andre?
Nå har jo han selv (massemorderen) at han ikke er strafferettlig tilrettelig... Breivik vil heller ikke høre om omfanget om hvordan folket reagerte...
Han var helt kald, rolig, og mentet at om 60år vil vi alle takke han for det han har gjort, der han har lest opp kapittel fra maniskriftet...
Dette er jo helt umennesklig.....
men hvorfor møter jeg folk som ikke bryr seg, eller bryr seg om 1 kilo på seg, eller om de må ta en antidepp ect. når er det tid for å legge litt sliketing til side å bry oss om andre?
Kun spørsmål fra mine tanker om dette :)
Skjønner deg godt egentlig. Jeg prøver å se det gode i mennesker, spesielt nå, men jeg stoler ikke på folk og greier ikke være en støtte for andre fordi jeg er livredd mennesker akkurat nå.
SvarSlettJeg gjør mitt i stillhet alene. Sender tanker til ofrene og tenner lys for meg selv. Men jeg greier ikke være noen støtte for andre utad. Jeg er alt for redd. Spesielt etter dette. Skrev jo et innlegg om det som jeg var livredd for å publisere fordi jeg visste hvordan det kunne tolkes.
Jeg tenker mye på det som har skjedd (egentlig hele tiden) men likevel går jeg på jobb som normalt. Jeg snakker om normale ting også. For selv om det påvirker meg på innsiden prøver jeg å skjule det i hverdagen. Jeg trenger å fortsette som normalt for å ikke gå helt i stå og ikke frykten tar over fullstendig.
Jeg bryr meg selv om jeg ikke går i tog eller lar folk gråte på skuldrene mine. Jeg bryr meg selv om jeg ikke gråter åpenlyst. Jeg bryr meg i ensomhet og på avstand, fordi det er det eneste jeg greier akkurat nå. Men jeg bryr meg. Det skal du vite :)
*klemmer*
Takk for kommentar og ikke minst at du tør å være ærlig, for som du sier det er ikke et enkelt tema i visse kretser og sakke om egoisme... (men bort fra den tanken, det var første delen, så skulle jeg komme med resten OM jeg fikk kommentarer :)
SvarSlettJeg opplevde under en annen tragedie, vet ikke om du husker den tog ulykken? Dette skjedde jo også på min bursdag, jeg har en tydelig belastet bursdag, for den båten som sank for 20år siden å drepte mange sank 04.01, tog ulykken 04.01 og endel ting under krigen gikk galt 04.01...
Men under den hurtibåt tragedien som også var svær i omfang, så lå jeg nede på sunnås, jeg hadde akkurat annkommet sunnås, å måtte begynne å lære meg opp, trene opp vanlige ting.. Da klarte jeg ikke å ta over meg en tagedie der folk svømte i ishavet...
Så i den situasjonen, nå tror jeg at jeg var 19 eller 20år da, så var dette noen av de første innleggelsene på rehabliteringssykehus, for å klare å få tilbake det jeg kunne før, så der blir det igjen feil å si at man er egoistisk, det var også det som var grunnen til at jeg kun satt dette som et spørsmålstegn :)
Jeg skrev på bloggen til ei anna, som snakket om at hun ikke klarte å ta til seg dette å at hun ikke klarte å gråte med folket, men det kan være mange grunner det, gråt er ingen målestokk i hvordan man føler seg... Som jeg sa jeg vet om en "medpasient" som gråter 20 timer i døgnet, fra ei bødskive til en sang hun trodde hun hadde på mobilen... Alle skal ta seg av henne, for hun gråter og gråter hele tiden ustoppelig, så hadde det ikke vært for at personalet ignorerer engod del, så ville dem jo ikke fått tid til de andre og deres følelser...
Hun føler seg jo selvfølgelig totalt oversett, sånn minus tilsyn hvert 15 min og tilsyn 1 hel time før og en hel time etter hvert måltid, med 4-5 måltid kan jeg ikke forstå at man føler seg oversett i en periode mange har det vondt, å mange trenger å prate med noen...
Så vi er forskjellig og forskjellighetene må man se, derfor spurte jeg rett å slett rett ut, er vi mere egoistisk enn andre?
Er det vanlig at man ikke tar slike ting innpå seg?
Eller kan det være at erfaringen til mange av oss rett å slett har gjort oss mere til en person som ikke klarer å ta til tårene så lett?
Så det er så veldig store forskjelder mellom folk...
PS: Du må ikke moderere din egen blogg, hvis folk er uenige, så kan di jo si i fra på en ordentlig måte, men en blogg er en plass du snakker ut fra dine erfaringer, ditt liv og dine oppfattninger av ting, du må ikke føle det slik at folk "mener at du kan forlite om tema!"... å begynner å diskutere på hva som er dine meninger, er de uenig... ok vær det da, si i fra om man vil på en ordentlig måte å hvis det plager folk enda hva du skriver, så får de hoppe over blogg innlegg de ikke liker...
man kan ikke sitte å vurdere om hva man tør legge ut... Da er dette med å skrive ned tankene borte.. Å dette å blogge er jo for å få annet syn på ting, det er så lett å låse tankene fast, så da er det ikke negativt å få andre synsvinkler på egene meninger :)
klemmer til deg <3
Jeg skrev feil her : Edit det var den hurtigbåt ulykken... ikke tog ulykken... Synd man ikke kan redigere innlegg :)
SvarSlettVar faktisk inne på en annen blogg å leste hvordan den personen hadde taklet dette, å det ga meg et helt annet syn på ting...
SvarSlettSå en av godhetene i verden er faktisk at hvis man ikke er kverulanter, så lærer man hele tiden av andre...
å kverulanter synes jeg synd på, de lærer jo ingenting om andre sider av en sak... :)