Vet ikke hva jeg skal si egentlig... For å forklare hvordan livet mitt med min mor har vært, så kan man stryke det... Hun stakk av med en annen mann når jeg var 8 år, hun hadde ingen kontakt, fikk et besøk når jeg vart konfirmert... Ellers ingen kontakt..
Da jeg var 21 år flyttet jeg til byen der hun bodde, etter en turbulent barndom, fant jeg ut at jeg ønsket å flytte fra byen der jeg bodde, å alt negativt skjedde, jeg ville også rømme for å falle ut av det psyk.systemet..
Jeg brukte 2 år på å ta kontakt...
Jeg har prøvd å holde kontakten med henne, jeg synes det tiltider er vanskelig, der hun faktisk behandler meg svært dårlig, snakker til meg som jeg skulle være den værste personen hun vet om ect. prøver jeg å si i fra, er jeg nesevis og stygg i kjeften...
Nå for noen mnd siden datt hun ned å knuste ankelen, hun bor i 3 etasje på et hus der trappa nesten er som en stige..! Når jeg er dårlig i leddene og knea kommer ikke jeg meg opp i den 3 etasjen... Så jeg har sagt i 5 år at hun må flytte til et mere praktisk bolig, vi har jo store boligkomplexer med til å med frisører og matbutikker i disse komplexene... Å ja det koster litt mere, men man må jo også veie opp hva man får for pengene...
Men nei hun skal ikke flytte... om vi måtte bære henne ut skulle hun ikke flytte, hun blir jo 60 år snart.....
Så når hun knuste ankelen var jeg på sykehuset hverdag, å jeg sa hun fikk ikke skrive seg ut før hun fikk enplass på rehab, så hun slapp å sette seg i 3 etasje alene, kun med tv`n... Men 3 dager etter ankel operasjonen så skulle hun hjem... Jeg nektet å kjøre henne hjem, for hun kommer helt ut av 3 linje helsetjenesten når hun skriver seg ut slik, å jeg tenker jo mye på fysioterapi ex. for å bli bra i en slik fot, må man trene den, men hun har slått seg tilro med at hun ikke blir bra i foten, så hun fikk en kompis til å kjøre henne hjem...
Så var det en onsdag, torsdag var jeg innom for å høre om jeg skulle handle for henne, å var på butikken å kjøpte brød, smør og kaffe.. Fjoland liker hun ikke å mat kan hun jo ikke lage med foten..
Jeg skulle reise til sverige den helga, derfor var jeg hos henne på torsdagen.. å hun ble dritt sur for at jeg dro til sverige, jeg hadde gledet meg, så derfor dro jeg,,, hun fikk si hva hun ville.. Det ble hun jo sur for, at jeg kunne dra når hun nettop var utskrevet av sykehuset...
Kom tilbake mandagskveld, var innom henne på tirsdag og torsdag, for fredag skulle jeg reise til Mo, det var også planlagt lenge... Det ble hun dritt sur for (jeg er syk hele tiden har masse hindringer i livet, hun sitter ikke å holder meg i hånden...) men hun klarte å kalle meg ei egoistisk fitte.,... Da dro jeg til Mo!
Jeg hadde lovet henne å hente ut en resept før jeg dro, desverre den dagen satt jeg å ventet på en håndtverker som aldri kom, så ting forsvant ut av hodet mitt, men å ringe 18.00 å spørre om jeg husket det, nei det kunne hun ikke, hun ringte KVART OVER ÅTTE... selvfølgelig for hun regnet med at alt var stengt..
Jeg bare, fan å! jeg må jo til henne å hente resepten opp alle trappene, ned igjen, for å kjøre en halv mil å hente ut resepten for å så kjøpe henne kontantkort, for å så kjøre tilbake til henne opp alle trappene, levere dette for å så kjøre hjem til sykepleierne kommer halv ti...
Men jeg heiv meg i bilen, å kjørte avsted... å hun ble jo sur da hun oppdaget at det var apotek oppe, hadde hun vist det, hadde hun sikkert ringt kvart over ni.
Leverte alt i fra meg, forresten hadde hun jo den medisinen + ei veninne på besøk, kunne ikke de ha kjørt til kjøpesenteret? å handlet litt og slik? Det står jo flust av rullestoler der til utlån..
Da jeg kom hjem fra Mo, hadde jeg lovet henne å levere bilen inn til service... Da får jeg ei meld fra henne: bilen skal til honda i morgen, hvis ikke må du avbestille timen i dag... ( hva med å spørre på en ordentlig måte?)
Så når bilen var ferdig, sender jo Honda ut slike sms om at bilen er ferdig, denne meldingen vidresendte hun bare meg (bilen din er ferdig å klar til å hentes)... Jeg hadde så mye kaos i og utenfor hodet at jeg maktet ikke dra den dagen... Jeg hadde mye behandling... Så orket jeg ikke dra til henne alene, etter hun var så stygg i munnen å kaldte meg ei egoistisk fitte, så jeg fikk veninna mi med for å hente kredittkortet så hun fikk betalt for servicen, for da må hun jo passe munnen...
Dro å leverte bilen og kortet, hadde med meg ei fra psyk.tjenesten, orket ikke dra dit alene lengre.... Så da var bilen levert og kortet, det siste hun sa var at hun hadde økonomisk krise så jeg måtte betale tilbake pengene jeg var skyldig henne (lånte til omreg. på bilen). Jeg sa jeg fikk noen kroner om 2 dager, å skulle betale tilbake da, så det gjorde jeg, selv om jeg satt igjen med 400kr på konto fra den 12 til den 24, så ville jeg ha bort skylden til henne, ellers fikk jeg heller sulte ihjæl...
Hun har ikke tatt kontak etter det, dette var i slutten av mai, begynnelsen av juni, jeg ser jo hun er på FB ofte, men hører ingenting fra henne, jeg har sendt henne 3 mailer der jeg har spurt om hun hadde det bra ect. Jeg møtte henne på sykehuset da jeg fikk cellegift for 14 dager siden, men det var på venterommet, hun kunne jo ikke spy ut dritt der...
Ellers har jeg ikke fått noe svar og ikke hørt noe..
Jeg vet ikke om jeg skal være såret, eller om jeg burde bare legge det vekk å tenke : hun har jo aldri vært en mor, jeg trenger henne jo ikke når jeg er 34 år gammel...
Men det gnager jo litt over oppførselen, jeg er tydeligvis en utrolig dårlig datter :(
Så trist å lese om oppførselen til moren din. Kjenner meg så godt igjen med mitt forhold til pappa. Ganske enig med deg om det du skreiv på bloggen min om foreldre. Så dårlig gjort av mammaen din. Sender over en varm klem :)
SvarSlett