***ja ja****

Vet ikke hva jeg skal formulere meg, jeg må bare si ja ja... ! Grunnen er at jeg er så vandt med at sykdom, leger og medisiner bestemmer over livet mitt, så ordene jeg bruker mest er "ja ja, hmm`m og ok"
Nå har jeg vanskeligheter for å åpne meg for folk, å så lenge jeg ikke er trygg på det, så bruker jeg bare disse ordene...

Nå har jeg hatt det vanskelig "behandlingsmessig" for med engang jeg har fått tilitt til en behandler så har de sluttet eller gått ut i svangerskapsperm....  Så har jeg måtte begynt på nytt igjen.,...

Nå har jeg fått en psykolog som skal behandle strukturert, skal gå inn å bestemme over når vi skal prate om hva.. Eksempelsvis så spurte hun om jeg kunne tenke på hvor lenge jeg skulle gå i behandling... Det spørsmålet har jeg aldri fått før, aldri satt noe stilling til i det hele tatt...

Så nå har hun bestemt at fra i går så skal jeg treffe henne hver 14 dag i stedet for 1 time i uka skal jeg ha en dobbeltime hver 14 dag...  Jaha måtte jeg bare si, men jeg kjente gråten presset på så jeg måtte bare ut derfra, for jeg er vandt med den tette oppfølgingen, å trenger noen som phucher litt på meg...

Jeg har snakket med de 2 som jeg har i oppfølgingstjenesten i kommunen som kommer til meg, de virket heller ikke så begeistret for dette, synes det er merkelig å skal starte en slik form for behandling som står på "valg" hele tiden, når hun er så ny at jeg ikke har fått tilitt til henne engang...

Synes det er litt vanskelig, for det er jo så gjerne traumebehandling som er målet mitt, men har aldri kommet så langt at jeg har klart å åpne traumene, før folk har sluttet å jeg må igjennom ny behandlerskifte..

Det som er værst med å bytte behandlere slik, er at alle jobber forskjellig, jeg er vandt med hvordan den forje jobbet, vi har funnet det beste sammen, så skal hun nå begynne å jobbe på en annen måte.

Jeg er ekstremt glemsk og er ekstremt "positiv i dagen" ALTSÅ har jeg en fin dag som ikke styres av smerter,migrene eller kvalme, så har jeg en flott dag...Da er det vanskelig for meg å huske alle de vanskelige stundene... Jeg tror ikke andre forstår hvor lite som skal til for at jeg skal bli "euforisk" over dagen, ting som ingen tenker på, å klare å spise frokost uten smerter, komme meg ut, uten å springe 15 ganger på do med diaree og oppkast før jeg kom meg ut døren, så har jeg en fin dag, men er dette en målestokk for andre?

Tro hva hun legger i ordet: har du en fin dag? tenker hun da at ja jeg synes jeg har en fin dag, for at jeg klarte å spise frokost? Eller at jeg klarte å ta en dusj på morran? Er hun i tankesiktet så langt nede, eller tenker hun på hva som jeg kunne ha gjort om jeg hadde en fin dag i hennes sko?

Jeg har syntes dette har vært vanskelig, å det har gått endel inn på meg, angsten har blitt værre, å jobbingen med maten har jeg nesten gitt opp de siste 2 dagene, tankene mine går i veldig kryss og tvers der, er dette bra for meg, hva hvis jeg mister sikkerhetsnettet mitt, det jeg har laget, å gjør noe jeg vil angre på?

Nei han demon og han engel sitter å krangler i hodet mitt så jeg hører stemmene rundt meg, nedtrykkende stemmer.... stemmer som sier ting som sikkert ikke er sant, men jeg kommer til å tro på dem etterhvert.... Det er vanskelig, tør ikke prate med andre om det, jeg har en maske, en målestokk et yttre å nå opp til, forholde meg til, derfor vil jeg ikke at slike ting skal ut av terapaut rommet...

Til nå har dette bare øket angsten og da hun sa det turte jeg selvfølgelig ikke si annet enn JA JA, OK... DA GJØR VI DET SLIK.... Men "M" fra oppfølgingstjenesten skulle snakke litt med henne når hun fikk mulighet...

Vanskelig dette :(

Vanskelig tid, har ikke blogget så mye, har vært så mye surr i hodet mitt, så mye negativitet...  Jeg er betraktelig sykere å sitter nå hverdag på sykehuset og får cellegift, jern, vitaminer ol. Slitsomt.