I bibelen står det nevnt nesten hele tiden at du ikke skal være sjalu, du skal ikke volde "vrede".... Er det naturlig at man faktisk ikke klarer å forholde seg til ideologi som man prøver å leve opp til ?
Jeg er sjalu, det kan jeg innrømme, men man kommer ikke til helvete for at man er sjalu.... Jeg vet ikke om jeg engang har klart å blitt enig med meg selv om det finnes en himmel og et helvete, finnes begge deler, eller kun himmelen, eller kun helvete?
Jeg elsker å tenke på engelen Gabriel, og at han en dag kommer å henter meg, som min far sa da jeg var ung: gud henter sine vakreste engler hjem først....(!) Det var en flott trøst som barn.....
Jeg har studert både det nye og det gamle testamentet og som folk flest sier, det er mye eventyr og god fantasi bak den.... Men det er også mye rett, å mye bra å tenke på...
Men tilbake til saken jeg skulle si... Sjalusi er vel endel av oss, en del av "eva som syndet" Da har vi jo allerede fått tillatelse til sorte tanker... Jeg er sjalu på mange, jeg er sjalu på alle vennene mine som får gå i jobb, er det noe jeg har mistet som jeg aldri kommer over så er det at jeg måtte ut av jobben, jeg mistet så mye sosialt, jeg mistet kolegaene mine, jeg mistet "hvor deilig det er med helg" nå er helga bare fustrerende! Jeg mistet gleden av ferie, for man får ikke feriepenger på pensjonen....
Jeg hadde jo håper på å kunne holde kontakten med kollega, noe som ikke har vært mulig med så mye sykdom over så lang tid... Jeg snakket med legen, at det var vondt for meg i 2007 å se at han skrev under på et papir jeg vet han ikke vil skrive under på! Å skrive under på et skjema til NAV om at jeg er for syk, å ikke har mere rest arbeidsevne etter indremedisinsk perspektiv... Han svarte at det var ikke noe han gjorde frivillig med folk som er 30 år... Det setter spor i selv en lege med spesialist utdanning innen indremedisin og blodsykdommer, han har jo mange pasienter som går inn og ut, men ikke så mange som går inn og ut hele livet, fra avd. til avd.
Jeg er sjalu på alle som klarer å sette ord på ting, jeg leser og folk er flinke å sette ord på ting, mens jeg klarer ikke si ordene... Jeg klarer ikke tenke dem engang... Tro hvor mange ganger jeg har hørt "men du som er en så flott jente, ikke vær så kresen på menn"...
Jeg er ikke kresen på menn, jeg hater menn, rett å slett, jeg hater hva de har gjort mot meg, men derimot vil jeg ikke ha kvinnelig lege, verken fastlege eller spesialist, jeg klarer å forholde meg mere slik til menn... Jeg har nok en fars(perplex) der... De blir mere en trygg far jeg kan snakke med, den faren jeg ikke hadde, selv om jeg hadde fysisk pappa, var det ingen trygg far...
Nå som jeg er så gammel som jeg er nå, har jeg valgt bort masse, jeg valgte bort barn, jeg kan ikke bli gravid når blodcellene er ødelagt i DNAèt... Jeg har valgt bort familien, eller hvis man kan kalle det familie, noen som aldri har vært der for meg?
Jeg velger mine venner med gjærnhånd... Det er ikke mange som blir vennene mine, jeg ønsker ikke så mange venner, jeg ønsker å kunne ta vare på de vennene jeg har, ikke ha mange du nesten ikke har kontakt med....
Ingen av mine venner vet noe om psykisk sykdom, kun den fysiske men den vises, kan ikke bable den bort..
Ingen av vennene mine i dag ser tårene mine, eller ønsket om å kunne ha et mere normalt liv, dette å kunne forholde meg til menn uten å rømme unna....
Spesialistene mine sier at det er ikke noe galt med psyken min, for hadde du plukket bort alt av fysiske sykdommer, medisiner, pasientrollen, ernæring, så er de sikker på at jeg hadde vært et fantastisk og friskt menneske, men det er store traumer å ha slike ting hengende over seg, man blir deprimert av smerter og ting som hemmer deg i hverdagen...
Så jeg har en forståelig psykisk sykdom, jeg har også en forståelig utmattelses syndrom, jeg har en forståelig angst bla. annet om døden.. hva er det, jeg har studert opp og ned, å finner ikke hva døden er, å ingen kan fortelle meg det, er det et kapittel som lukkes? Så åpnes en ny dør? et nytt liv?
Det er ikke min gud som vil ha meg på jorden med mye sykdom, mye smerter og skader fysisk og psykisk, for at jeg skal leve xx-antall år, å så er alt slutt, alt meningsløst!!! Det er ikke min gud det, han vil noe større med meg, kansje er dette en straff fra et annet liv?
Noen sier livet dems er fult av Devaju.. Det kan ikke jeg skryte på meg, har vel opplevd det 2 ganger kansje?
En ting som er sikkert : Livet er urettferdig! ikke bare for meg, men for alle, vi strekker oss bare etter nye ting, som vi ønsker å mestre i livet, som vi vil slite med...
Hva med å stoppe å puste litt... senke kravene til deg selv, til foreldre , venner, leger, psykatrikere, psykologer you name it..! å prøve å kjenne på livet...
Denne sangen har betydd mye for meg lenge, den sier så mye, som jeg aldri får sagt... Jeg ønsker ikke at gud engang skal høre mine tanker om ting....
Dette skal psykologen prøve å få meg til å åpne meg om... jeg kan si masse om tingene, men jeg klarer ikke å fortelle det, men hvis noen lurer på noe så skal dere bare spørre ...
Hos meg har alle hele livet mitt, meg -utseende mitt og hundene, det var vel livet mitt, å alt av det er ekte bilder.... Så da vet dere iallefall at det er et ansikt bak bloggen...
Mange ord klarer man ikke å si, godt andre sier det for meg. (link)
*klemme på*
SvarSlettJeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Jeg er også sjalu på vennene mine. Folk rundt meg som får til så mye. Som slipper flashbacks, mareritt, switching og fantomsmerter.
Livet er urettferdig, og man må vel bare gjøre det beste ut av det man får, men det er skikkelig bittert og vondt noen ganger...
*varme klemmer*