Fortrenging! (Advarsel)

Fortrenging vs. hukommelse, hva er best?
Det spørsmålet har jeg stilt meg i mange mange år...
Min hukommelse er veldig hullete, jeg må i mange tilfeller ringe hjem til pappa og stemor å høre om dette er noe jeg har fortrengt, eller om jeg er på vei til å bli virkelighets og rasjonell vekk (psykotisk)...

Det som plager meg er at i de fleste tilfellene så er det rett, å pappa bekrefter det, eller stemor, og da husker jeg mere... mere og mere... :(
Jeg sier bestandig at de ikke skal svare meg, for jeg vil ikke huske mere, men så plutselig så vil jeg det likevel, så blir  det bare tull og vas og jeg får de til å svare, noe som gjør ting enda værre..

Jeg har til og med blitt redd nå for traumebehandlingen vi har prøvd å jobbe mot siden 2002...  Jeg vet ikke lengre om jeg vil huske...

Traume behandlingen ønsker jeg jo helst, for jeg ønsker at noen skal kunne ta i meg uten at jeg blir kvalm, eller gå til en gynokolog å ta den teite celleprøven, siden min mor og min søster har hatt feil celle deling i livmorhalsen.

Jeg vet jeg burde, men jeg klarer det ikke...

Jeg har noen lesere på bloggen min , som har vært utsatt for missbruk igjennom årevis, skulle ønske jeg vist hvordan dere har kommet dere igjennom dette, flere er gifte og noen samboere, og jeg tør ikke gå på kino engang med en mann...

Jeg begynner å bli gammel, tiden renner jo ut, ikke for å få barn, det valget tok jeg når jeg tok i mot behandlingen mot akutt leukemi (phuri nethol) heter den, å det er en heavy cellegift...

Det er ingen menneskerett for meg å få barn, men det er en menneskerett for barnet å få gode foreldre, å jeg har mye omsorg, men ikke fysisk krefter til å følge opp et barn... Hadde jeg ikke hatt en degraderende sykdom, altså en sykdom som er slik den er hele livet mitt, hadde nok valget vært anderledes tror jeg, en lam person, blind, døv, en person med andre ting som ikke blir værre og værre, men mine problemer er at jeg  ikke vet hvordan livet blir, å hvor lenge jeg holder ut...

Men jeg lever i allefall nå...

Pappa gikk jo igjennom rettsak og fikk personen dømt, han fikk en latterlig dom, men det var latterlige dommer da for slike ting... 

Det var en bevis byrde som var så stor, at det var faktisk bare å bestemme hvor vidt han var klar nok i hodet til å sone i fengsel eller på sikkrings post.... Det ble psyk sykehus,samtidig med at jeg ble lagt inn på samme sykehus... utrolig latterlig..

Men nå sitter jeg å er redd for at en traumebehandling vil sette meg sånn tilbake, at jeg på en måte må gjennomgå barndommen på nytt, jeg har overlevd det som skjedde, jeg har ikke tilgitt men godtatt at det har skjedd, jeg bærer ikke hat, for så mye skal han ikke få ødelegge meg..

Så i neste øyeblikk vil jeg gjerne ha en kjæreste, å så i neste igjen, så har jeg det veldig bra alene med hundene...

Snakk om å være ambivalent..

Jeg sa til psykologen dette med traumebehandlingen igjen! Da sa hun bare, fortell om den første traumen som faller i hodet ditt..

Da begynte kværna og gå, ¨å hærremin, det tør jeg ikke si, og det er for flaut, de ordene tør jeg og klarer jeg ikke uttale engang, hva skal jeg egentlig si til henne?

Da spurte hun etter noen min, vil du klare å måtte svare på slike spørsmål igjennom en behandling når vi skal hente frem det som du har glemt?

ÅÅÅååååhhhh jeg er så usikker :(