Nå...Nå.. er det tid for oppdatering!

Nemialone  ti


Tusen takk for kooooselig svar :) Jeg var hos psykologen i går, jeg skal sjekke klokka om det virkelig er en dobbeltime, men jeg tror hun har 3 kvarters timer, mens de andre har 1 time`s timer.


Iallefall tenkte jeg, jeg virkelig motet meg opp til at ja hun skal få bakgrunnshistorien min, å hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør i visse sammenhenger med engang, så kan vi ta det derfra, da har jeg ingen ting å være redd for skal misstolkes.


Så jeg begynte på dag 0, da jeg ble født 10 uker fortidlig, da måtte man ligge i kuvøsen til hele svangerskapet ville ha vært over, altså jeg lå i kuvøsen i 10 uker, mamma mistet jo melken, for det var ikke slik i 76/77 at man fikk være sammen med babyen, da var det strenge besøkstider, å meg fikk dem ikke ta ut av kuvøsen engang de første ukene. "
Hvordan kan jeg elsker deg 
når jeg ikke vet 
hvordan ting bør være, 
når jeg ikke engang vet 
om du skal bo? 
du rynke opp din lille ansiktet 
og skrek i respirator, 
men det er ingen lyd "

Hvem bestemmer hvem som skal leve og hvem som skal dø i et skjørt liv?

Dette kan nok forsvare den handlingen min mor gjorde da jeg var liten, å at hun i dag ikke er en mor, en person som kutter meg ut, om jeg glemmer å hente en resept til henne.. Det er ikke slik det skal være å få slengt i trynet at jeg er ei egoistisk fitte! Men på det stadiumet har vi min mor!

Som på filmen ble jeg en pappa jente, det var han som sto ved kuvøsen..   Jeg var konstatert klinisk død flere ganger, en gang intill 5 min, å da pakket de bort utstyret, før jeg kvikknet til igjen.. 

Jeg skulle egentlig hete Marie, men siden dette skjedde fikk jeg navnet siv etter et skjørt siv i vannet...

De viste jo aldri ved det tidspunktet om jeg ville overleve eller dø, ville dette få kognetiv eller psykisk svikt? ville jeg bli en grønnsak rett å slett!

Dette ville dem ikke få svar om før tiden gikk, hvordan utvikklet jeg meg motorisk og hvor godt vokste hjernen og hadde jeg noe læreplager etterhvert som årene gikk.  Jeg spiste ikke, de la ned sonde, jeg drakk ikke vann, derfor fikk jeg ikke reise ut av sykehuset. Tiden gikk å jeg spiste ikke, du måtte da være noen mnd for å kunne begynne undersøkelsene, men når jeg var rett før 4 år, så hadde de kommet seg igjennom undersøkelsene å de kunne ikke klinisk se noe galt med det å spise, så da dro dem opp sonden, å tok fra meg mamma og pappa å ble satt til naturens overlevende evne, et normalt barn vil ikke sulte seg ihjæl, da er det en bevist handling.

Det tok 3 uker og masse vektap så begynte jeg å smake på loff, så vann og jucie ex. Da jeg var 4,5 år hadde smakt og spist på 13 matvarer, derfor fikk jeg reise hjem, mot hyppige kontroller. 10 uker var abort grensen i 76/77.

Da jeg var 8 mottok jeg en skrekkelig telefon når de andre var på jobb, da var det en mann som sa: kan du si til *****   *******(navn) at leiligheten er klar for innflytting..  Dette kom på meg som et sjokk, jeg viste ikke det var problemer engang...

Tror det var like stort sjokk for pappa, for dagen etter så jeg han kastet alle skjortene sine ned i en svart  plastsekk, kastet alle kopper, fat og alt vi hadde på kjøkkenet å kjøpte inn plastbestill, papirfat og kopper (lettere å kaste en å vaske sa han)... De fine skjortene hans trengte han ikke, for han kunne ikke stryke dem likevel, så han gikk til masseinnkjøp av te-skjorter..

Tror nok dette kom som et sjokk på han, all jobben og alenefar til en 8 åring som er veldig syk!

Er det mulig å forstå en skyldfølelse jeg hadde da? Tenk min mor ville ikke engang ha meg for jeg er så syk, hun flytter og pappa viste ingenting..  Følelsen av uønskedhet var stor og skylden var plassert på meg, min, min min min,min skyld... pappa er ulykkelig min skyld...

Alle psykologer, psykiatrikere, alle har igjennom livet fortalt meg at det er ikke min skyld at dette hendte, pappa var også bevist på at dette var deres skyld ikke min, men jeg kunne høre han gråt i dusjen... Man gråter da ikke når man har skyld i noe...

Dette var begynnelsen av noe som skulle bli et helvete på jord, for å si det slik, livet mitt da var som asken, så flyttet vi inn i ilden!!!   Da begynte det vonde, det jeg husker.. Det som skjedde før jeg var 8 år, har jeg ingen memory om, men etter vi flyttet til pappas nye dame, da hadde han nok ikke tenkt på hvor "russisk rulett" han tok meg inn i...

Jeg får avslutte her, med at vi skulle flytte oppover, 52 mil Nordover til hun som ble stemoren min, må bare ta en pause, vondt å snakke om... vondt ikke bare for meg, men for alle parter i livet mitt den gangen.

Kan avslutte før neste økt, med å si at jeg har ikke fått noe svar enda av lommelegene, så jeg er veldig spent på dette, regner med dere er like spent, så nå har jeg betalt for å avdekke kunnskapen dems :)