Kan noen fortelle om det kommer slik "advarsel" slik du må trykke deg inn på en orange "at du vil åpne"?
Eller kommer dere inn rett på bloggen, uten at det står at det kan være upassende innhold?
Hvis noen vil følge bloggen min, kan de ikke legge seg til "søte bloggere" ? jeg er rimelig fortvilt over at jeg ikke klarer å legge noen til, men det står (følgere) vedsiden, mulig at man må trykke på den?
Arghhh... har logget av google konten min, da får jeg opp dette med upassende innhold, men hvis alle kommer rett inn ble det jo feil jo... Håper jeg får svar av dere :) Det er så lett å gå tilbake å lese hos dere, om dere ligger på listen... Nok om det :)
Skulle fortsette litt videre om hva som skjedde, har tenkt mye på hvordan jeg skulle formulere det!
Vi bodde noen år etter skilsmissen , tror pappa gikk å håpet på at mamma kom tilbake, men da papirene endelig for mamma var gått igjennom (da måtte man være separet i over 2 år) Så ga nok pappa opp, for han begynte da å "gå på dans" som han kalte det... Da fikk jeg 3-4 damer som kom inn i livet våres i løpet av et år.
Tilslutt fant pappa ei som ville leve med han, å hun bodde i Tromsø, så da flyttet vi Nordover, det jeg ikke viste da var at pappa hadde gått rettensvei mot mamma, så hun hadde ikke besøksrett engang... Jeg ville selvfølgelig ikke flytte, så pappa ordnet med en barneværn instutisjon, der vi var på omvisning, jeg fikk valget bli med han til Tromsø eller bo på denne BV-instutisjonen til jeg var 18 år...
18 år var jævlig lang tid, jeg hadde jo nesten bare kommet over halvparten av 18 år, eller jeg var jo 11 år da, så det var jo 7 år igjen, å bo på en BV-institusjon alene... Så jeg valgte å flytte med pappa....
Han hadde ikke fortalt meg at vi flyttet rett inn i et narko reir, sorry pappa når du leser dette, jeg skjønner du påstår at du hadde fortalt meg det førut, men det hadde du ikke gjort...
Så av alle ting havnet jeg i Tromsøs værste utsalgsted av knark av alle typer, huset var meget kjent i tromsø og hadde eget navn å slik, kom dit til 3 eldre brødre...
Det første året prøvde jeg å skyve dem vekk, jeg var livredd, jeg hadde sett mere de våkennettene en jeg noen sinne burde ha sett, men siden mine foreldre er så naive, så vil dem ikke åpne øynene for hva som egentlig skjer der, enda ikke etter hva som skjedde videre i livet mitt..
Etter et år fant jeg ut at jeg var så redd at jeg valgte å følge med miljøet, ikke gjemme meg vekk.... Slik at de likte meg, jeg var ikke tilbry....
Jeg gikk bare fra A-B med pakker , jeg spurte aldri hva som var i pakkene... Jeg gjorde bare alt de ba om, jeg vasket på morran før pappa og stemoren min sto opp, slik at det var rent , så det ikke ble oppdaget.
Politiet var en gjest vi ofte hadde innom.Jeg hadde lært meg til at hvis BJ eller J var hjemme, så leste jeg ransakelses ordnen opp ned, så de fikk tid til å gjemme unna, mye gikk i dass, jeg hørte dassen gikk, da viste jeg at de var på vei ut brannstigen, så da slapp jeg politiet inn...
Nå er det slik i Norge at de må søke om ransakelse ordne på hver enkel sak, å de må søke om tillatelse for hvordan rom i huset de får gå i, deriblandt var ikke mitt rom... De hadde tilgang til dems rom, et rom i trappen, et felles kontor og badet i 2 etasje. Ellers hadde de ikke tilgang til mitt rom rett over gangen, noe de benyttet seg ofte av, for jeg var et "gråsonebarn" de viste ikke om jeg brukte, solgte eller kurrerte videre stoff. Da er ikke det godt nok, men pappa sa ja til full avlytting av telefonen, men de skulle kutte avlytting når vi andre brukte telefonen.
Dette gikk hardt på meg, jeg hadde så angst, satt bare på rommet mitt å gråt, dunket hodet i veggen når de ikke var hjemme, da følte jeg meg utrygg, pappa og stemoren min er utrygg, de kan ikke stille seg opp mot miljøet, endten er du med eller så er du ikke med...
Jeg husker jeg gikk rundt husene til de jeg kjente å så lysene og varmen fra vinduene, jeg satt lenge i snøen å lurte på hvordan et varmt lunt hjem var, lørdagskos på lørdager er jeg ikke vandt med, en jul uten krangling og politi er jeg ikke vandt med, men jeg var med miljøet....
Jeg satt 4 hus borefor der jeg bodde i en barnehage å disset å gråt og lurte på om jeg brude ha valgt BV- institusjonen og ikke det livet han sendte meg opp i?
Jeg hadde en ensom barndom/ungdomstid, jeg hadde ingen venner, hvem vil sende ungene sine til byens verste hus?
Jeg hadde engang en venninne fra der jeg bodde før på besøk, hun skulle være en uke, men før vi skulle legge oss på kvelden hadde hun grått av redsel å faren hennes fikk kjøpt ny billett til henne. Det var siste gangen jeg turte å be noen komme på besøk..
Jeg sluttet ungdomskole, men jeg fikk konfimere meg, men jeg ville ikke, pappa sa at jeg fikk velge mellom å få den hesten jeg ønsket meg, å dermed ikke ha noe konfirmasjon , eller ha fest og slik som andre. Siden jeg har liten familie 52 mil unna og ei mor jeg ikke hadde hørt fra siden jeg var 8 år og itilegg hadde 0-kontakt med hennes familie, jeg var så og si venneløs, å dermed valgte jeg å få penger til hesten. Tror pappa var fornøyd, ikke gøy å vise det huset fram...
Jeg levde i deres hus og under dems regler, nå hadde jeg ikke så mange regler, men de jeg hadde var de steinharde på.
Men hesten kom inn i livet mitt som noe livreddende, jeg gikk da i stallen, nesten bodde i stallen for å slippe unna hjemme, jeg slapp å være hjemme til middag, bare jeg var i stallen...
Det var en stor svart kaldblodshest fra Sverige.
*jeg får ta litt til i morgen, ikke lett å skrive ned historien*
Trist å lese hvordan oppveksten din var,skulle ikke vært lov!
SvarSlettJa,det kommer opp en sånn advarsel før man kommer inn på bloggen din :) Og jeg har lagt meg til som følger? Følger deg også via bloglovin da :)