uten tittel..

laipai  
Tusen takk for kommentar, alltid så hyggelig...
(de har endret innleggene her så mye, forstår ikke hvorfor )


Ja så nå har jeg skrevet til konfirmasjons alderen, da begynte det en tid som jeg nesten ikke husker, psykologene er usikre hvor mye de vil grave i den tiden, hvor mye bør jeg huske av det?


Da begynte en kompis (eller ikke kompis) av B.J og J å komme inn på rommet mitt om dagene når han var der, BJ hadde ingen som helst oversikt hvem som var hvor i huset!!


Det på gikk i et og et halvt år gjevnlig, opptil flere ganger pr uke.. Det er sårene som sitter i meg, ikke følelsene, de er fortrengt...


plutselig oppdaget BJ dette, å fikk han dratt ut fra rommet mitt, fikk han ut døren og var rimelig sur på meg, reaksjonen hans var at jeg skulle ha sagt det, men jeg hadde ikke turt det.. (å si noe)...
Da han ikke slapp mere inn i huset slapp han ikke taket i meg, så plutselig begynte telefonen å ringe.. BJ tok altid telefonen hos oss, 98% av telefonene var til han likevel...
Så han ropte på meg, å da jeg fikk telefonen var det kun pusting og pesing i røret. Jeg stivnet å la på røret...


Det var ikke mange telefoner før BJ begynte å lure, da sa jeg det til han, mens han  fløy ut døren for å banke fyren..
Etter det opplyste han bare at telefonen var avlyttet.


Når ikke dette fungerte, så eksploderte han en søndag midt i Tromsø by, for å si det slik, alle som kjenner tromsø, vet de at alle bussene går endten i den ene gaten eller i en annen, samme vei i utgangspunktet. Den gangen hadde vi Domus, jeg sto utenfor domus å ventet på bussen til stallen, da jeg hørte noen som kom springende, (men hvem gjør ikke det mot et bussstopp?)
Jeg så  ikke opp før jeg kjente noen rykket til meg å kastet meg inn igjennom vinduet, alarmen gikk, men den som kom var en politi kvinne alene, så hun måtte vente på forsterkninger, jeg var blitt sparket bevistløs, våknet på sykehuset.


Pappa valgte da å gå rettens vei mot han, å jeg hadde ingen bevisføring (mange som har blitt missbrukt må jo nesten bevise at de er uskyldige) mens BJ,J og politi damen, bildene fra skadene etter det som hadde skjedd den dagen og skadene de hadde funnet inni meg var så store at det var kun at alle  kortene ble lagt frem, så retten kunne ha best grunn til å felle en dom...


Hele perioden var jeg så syk, at jeg var ikke med på dette, men da pappa skulle fortelle meg dommen , virket det som han ikke ønsket det, for han ble dømt til 6 mnd på psyk.avd og 25 tusen i oppreisning til meg..(25 tusen da, tilsvarer sikkert 50 tusen i dag).


Det var grusomt, tenk så lav straff, å han har ødelagt livet mitt..


Etter endt soning så hadde han 300 m at han ikke fikk komme i nærheten av meg, men systemet var dårlig, (vet ikke om det er endret i dag!) men de kunne ikke stoppe han fra å være på offentlige plasser, så han kom på bussen, på kino,på butikken, på kiosken... å gikk med det sleipe smilet sitt og kommentarene hans...  jeg ble så redd at jeg gikk hele tiden på vakt, for han lærte seg jo fort rutinene mine.


Så det endte med at jeg flyttet 52 mil unna for å komme meg unna angsten...  Det har tatt meg mange år, å enda kan jeg ikke forholde meg til det motsatte kjønn, da går jeg...  ikke engang en koffert vits klarer jeg å høre...


Jeg var på seminar nede på riksen, de har 2 ganger i året slik for folk med alvorlige og skjeldene kroniske sykdommer, iallefall hadde de satt på programmet med en sexolog, jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle høre på dette....  Denne sykdommen jeg har, er eneste sykdom som har rett på "sex hjelpemiddler" på blå resept, man skulle bare snakke med fastlegen...
Så begynte hun å plukke frem eksempel på hva de hadde, da fikk jeg sånn angst at jeg sprang på dør og kastet opp på yttersiden, gikk bare på hotellet å la meg, å angret at jeg absolutt skulle tvinge meg igjennom dette...


Så det har vært en slitsom tid i mitt liv, heldigvis husker jeg lite, å familien min sto samlet bak meg...  Jeg hadde aldri klart en rettsak alene, jeg beundrer alle dere som klarer det, jeg hadde aldri klart det, så var dommen som å spytte meg i tryne følte jeg, når den ble så lav.


Ellers har jeg ikke til dags dato skjønt at missbrukte klarer å forholde seg til den biten av livet i et forhold, jeg har ikke klart å ha forhold pga av angsten min...  Mulig jeg er mere utsatt for sårbarhet der, men det skjedde over så lang tid, ikke bare 1 eller 2 ganger, men 1 eller 2 ganger i uken, tenk bare at noen "stønner" ved at de løfter noe, eller slike ting gir meg flachbacks...  Det prøver psykiartikeren å medisinere bort, da jeg ikke klarer å sove en hel natt uten å våkne med angst og søvnparalyse...  


Når rettsaken gikk, da ble BV koblet inn i sakene, å jeg flyttet aldri tilbake til det huset igjen etter utskrivelsen av sykehuset..


Det som er trist var at BV sine journaler på meg, ble ikke sendt fra Bodø og til Tromsø, så de viste ingenting før rettsaken begynte, å da var det nok forsent for meg at de kom inn i bildet...


huff ja det er en ting jeg er glade de andre husker bedre en meg, men jeg tror det ble mue skyldfølelse for både BJ, J og pappa den gangen, siden han ga fra seg omsorgen da...


uff nei jeg ble så trist, vanskelig å skrive om det, men psykologen sier at det er veldig lurt å skrive om det, kansje jeg klarte å hente inn noen følelser i det...


Dette er grunnen til at jeg bare får avslag på EMDR behandlingen som jeg har trodd sånn på :(


Nei god natt, klokka ble mange mens jeg satt å skrev.. :(