Bitter fitte!

Jeg blir altså så overgitt over hvor bitter man kan være så bitter... Mamma kuttet kontakten med meg i mai, da hun ble sur på meg for jeg sa at hun ikke fikk skrive seg ut av sykehuset etter en bein operasjon, før vi hadde snakket med kirurgene om opptrening og opptrenings senter..  Hun bor i 3 etasje uten heis, med ei forferdelig trapp! Jeg prøvde å snakke og snakke med henne om dette, men hun vil ikke høre, hun var ikke umyndiggjort så det skulle hun bestemme helt selv.

Jeg måtte si at jeg fysisk og psykisk er så dårlig at jeg kan ikke påta meg å være hushjelp for henne og taxi, jeg må jo i behandling støtt og stadig... Så har jeg blitt operert, og slik.... MEN jeg hadde bestemt at jeg skulle på utstilling i Piteå, uansett hva hun mente om saken.

Jeg skulle reise på Torsdags morgen, for jeg skulle innom ei venninne og overnatte til Fredag, før jeg kjørte inn i Piteå.

Så kommer jeg på sykehuset den onsdagen for å levere visa kortet, da jeg hadde vært med bilen på service og ordnet med dekk og slik...  Da jeg ankom sykehuset, så fikk jeg beskjed om at hun hadde skrevet seg ut! HVA! hvem har kjørt henne hjem spurte jeg? Jo en venn av henne, jeg kjente jeg kokte innvendig, for dette gjorde hun for at jeg ikke skulle få snusen i dette..

Så jeg dro til henne for å få handlet inn litt mat og slik, jeg nevnte ingenting om utskrivelsen, hun trengte et nytt do-lokk, så jeg kjørte halve dagen for å lete etter do-lokket som passet do`et hennes.

Da jeg kom tilbake måtte jeg bare dra hjem, sykepleierne skulle komme å koble til ernæringen, så spurte hun: Hvordan skal jeg få maten fra kjøkkenet til stuen? DA snudde jeg meg å svarte "DET får du spørre han Knut om, for det er han som har kjørt deg hjem"..
I mine øyne er man ikke i stand til å være hjemme når man ikke kan bære en kaffekopp engang og iallefall ikke når man bor i 3 etasje...

Jeg måtte jo droppe venninna mi dagen etter, for jeg måtte innom mamma å støvsuge å sette på noen maskiner med klea...
Så jeg kjørte på fredagen, med store protester fra mamma, det var TÅPELIG av meg å reise på utstilling når hun var syk, da hadde jeg sprunget i et i 14 dager, å hun ville ikke høre på et eneste øre, jeg var psykisk vrak...

I mellomtiden hørte jeg at bestefaren min, som jeg aldri har kjent hadde fått plass på sykehjem, så alle søskene skulle reise oppover å fordele ting som han ikke hadde bruk for..

Ellers har jeg ikke hørt noe, etter xx-antall mailer og sms...

Jeg kjøper jo inn julegaver til alle, selv om de hater meg, så mener jeg julen er ikke tiden for å vise hat, da får man legge ting litt bak seg, i fjor fikk jeg pakken fra søsteren min i retur, men jeg har prøvd igjen i år, så får vi se...  Ungene har jeg iallefall kontakt med..

Mamma og søsteren min er helt lik, kutter kontakten og er sure i 20 år, det er ikke for ingen grunn at pappa har vært alene forsørger for meg, da mamma ikke fikk ha noe omsorg for meg som barn, pappa sier ikke noe, men derimot mamma sier alt mulig stygt om pappa, jeg spør han om det er sant, svarer han bare: ikke hør på mora di, du vet nå hvordan hun er....!

Tror ikke han skjønner at det sårer meg at jeg aldri får vite hva som egentlig hendte den gangen mamma forsvant,  Jeg var så liten og har hatet meg selv så mye igjennom livet pga av at: selv min egen mor forlot meg!

I voksen alder har jeg lest rettspapirene og lest at pappa gikk igjennom 2 rettsaker for å få omsorgen fra mor, noe som var svæææært uvanlig i 1984, da hadde faktisk ikke fedre krav på noe. Etter det kom det aldri et kort, ingenting, før jeg selv valgte når jeg var 21 år og flytte tilbake til der mamma bor, etter en vanskelig tid i Tromsø og med alt som har skjedd der.

Etter mai har jeg ikke hørt noe, jeg hadde kjøpt julegaver til henne og slik, men jeg viste ikke om jeg hadde noe mor å gi det til. I dag kom hun innom, hun skulle levere julegaver fra "hennes slekt" Et gavekort på polet og noe annet fjas... og så fikk jeg 1000kr fra mamma i jule og bursdagsgave.

Jeg ba henne holde igjen døren mens jeg hentet gavene hennes, så ikke hunden min sprang ut i mørket uten et halsbånd engang. Tror noen hun klarte det? jeg måtte bare overrekke henne posen med gaver fra meg og hundene, å springe ut etter hunden, heldigvis kom naboen ut å slapp ut sine hunder, så fikk jeg tilslutt tak i han.

Mens jeg hadde løpt etter hunden hadde hun kjørt, uten å i det hele tatt sagt god jul! Ikke ha-de, ikke unnskyld for jeg holdt på å få hunden din påkjørt ingenting, hun hadde bare tatt pakkene sine og kjørt.

Så slik gikk det....

Godt jeg har pappa og stemor iallefall...