Forelesning på universitetet..( Å RESPEKTERE PASIENTENE)

I dag hadde psykologi studentene siste dagen før jul for å få ekstra forelesning før de skal skrive oppgave igjennom jula... Jeg var som vanlig invitert som foredragsholder innenfor psykatri - biten, altså pasient opplevelser og innsikt i psykatrien.


Jeg hadde på plakaten om individuell plan, respekt for folks ønske i psykatrien.


Først tok jeg opp denne biten med individuell plan og ISP - team, at dette er veldig enkelt på papiret, men det følger ingen resusser med individuell plan, altså man må ta av samtaletiden som man har fått tildelt i psykatrien med "hard" hånd..  Denne samtale tiden er viktig for pasientene, men individuell plan er viktig for de ansatte og kunne ha en gruppe og en plan og forholde seg til, men at man bør få tid med planen som ikke går ut over den samtaletiden man har med primær og sekunder kontakt...
Det ble rimelig mye diskusjon om politikken og meningen rundt dette med at alle har rett på en plan, men ingen for tid til å utføre dette.


Så var ting nr 2, respekt for pasienten ... Man MÅ ta høyde for at pasienter ikke vil ha hjelp.. Dette er viktig, i psykatrien skal man "puche" på folk hjelp, men man må ta høyde for at noen ikke vil ha hjelpen de tilbyr. Hvis en person er til fare for seg selv eller andre, legger man personen inn på tvangsparagraf ! Dette er noe et helseforetak må gjennomføre :
Innleggelse uten eget samtykke, til tvungent psykisk helsevern (§§ 3-7, 3-1, Tidligere § 5.)

I loven søkes man innlagt etter en paragraf (begjæringsparagraf). Når man blir tatt imot skifter paragrafen (vedtaksparagraf), slik at begjæring om tvungen observasjon er § 3-6. Observasjonsvedtaksparagrafen er § 3-8.

Når observasjonstiden er over så må man la folk få frivillig behandling, å da må man ta høyde for at de kan skrive seg ut og nekte å ta i mot hjelp av helsevesenet, å da begynne å legge dem inn på tvangs paragraf gang etter gang er ikke å respektere pasientens ønske.

Man har også tvangsparagraf i rusomsorgen.

Tvangsinnleggelse av rusavhengige kan i hovedsak gjøres med hjemmel i: 
• Lov og sosiale tjenester (LOST) § 6-2. (1) 
Hovedformålet med denne hjemmelen er hensynet til rusbrukerens eget liv og helse. 
Tvangsperioden har en grense på 3 mnd. 
• LOST § 6-2-a 
Denne paragrafen er rettet mot gravide rusavhengige. Hovedformålet er å avverge 
skader på fosteret. 
• LOST § 6-3. 
Denne paragrafen gir pasienter mulighet til å avtale tilbakehold i institusjon, såkalt 
frivillig tvang


Her må man også ta høyde for at pasienten skriver seg ut ved første mulighet å begynner å ruse seg igjen, da kan man ikke fortsette å tvinge en person til behandling.


Da må man heller hjemsende pasienter til hjemkommunene for å ha dem i psykatri boliger og rusboliger.


Man kan ikke hele tiden forebygge alt...


Man må ha takhøyde for at folk dør i helsevesenet, vi har personer som dør for medisinene ikke virker for kreft, eller for at folk glemmer å ta insulinen sin, eller hjertemedisinen sin, i verste fall så kan de dø på operasjonsbordet unge mennesker som skulle hatt livet foran seg.


Hvorfor skiller vi sånn på psykatri , rus og somatikk?


Er en psykriatisk pasient en mye mere verd pasient? Hvis man eksempelvis har vært innlagt på tvang pga selvmordsforsøk i 3 mnd, så kommer man hjem og man prøver selvmord igjen! Skal man da fortsette å legge pasienter inn på tvang, eller skal man respektere mennesker over 18 år?


Hvis folk er psykotisk, å nekter å ta medisinene sine, å blir satt over til tvangs medisinering, å så tar opp advokat for å slippe unna tvangsmedisinering, hvorfor fortsetter helsevesenet med å kjempe for tvangs medisinering?  


Dette er et hypotetisk situasjon for å vise psykarien i somatisk øyemed.


* Eksempel: du sitter i godstolen, så kommer barnet ditt å setter seg på fotene sine, under kneet på leggene, der du ikke har støtte, du kjenner fotene blir vondere og vondere, men du tar ikke barnet bort, du velger å ha det sittende på fotene.


Så knekker fotene og du kommer på sykehus og nekter dem til å operere fotene slik at man kan få satt beinene mot hverandre, enda man prøver med tvang og ingen forståelse av egen helse og liv. 
Etter 3 mnd så har fotene grodd vilkårlig sammen og gir smerter, man tilbyr dem smertestillende, men de vil ikke ta i mot smertestillende. Da er dette pasientens valg, da har de prøvd å tvangsinlegge i 3 mnd uten hjelp, de har prøvd å gi all medisinsk behandling som pasienten ikke vil ha, og de har tilbydd pasienten smertestillende for smertene og det vil pasienten ikke ha, så skal man plutselig lage et vedtak om tvangsmedisinering for smertene... 

Har du da respektert pasientens ønske med å ikke ta i mot behandling?

Hvis en person har vært innlagt i 3-4 mnd for hjelp for sine problemer, nå er det ikke snakk om shizofreni, manisk depressiv og Asbergers-Autisme og AD/HD-ADD eller HDD som er medisinske tilstander men fremdeles kan falle i psykoser og manier, tvang og OCD. Det er viktig å skille diagnoser i psykatrien, akkurat som i somatikken.

Hvis jeg som har kreft og total imunsviktsykdom nekter og ta cellegiften min, så blir jeg ikke innlagt under noe tvangsparagraf, da sier de ditt valg, ditt liv, for de respekterer mitt ønske om behandlingen som skal skje rundt min kropp..

Jeg skulle begynne på cellegift type som ikke var godkjent i Norge, da måtte jeg skrive under på at jeg fraskrev sykehuset all ansvar om jeg døde av den medisinen og pappa måtte reise hit for å skrive under at jeg som er over 18 år er i mine fulle 5 og kan ta slike valg i livet.  Hadde han sagt at NEI nå er hun så dårlig psykisk, hadde jeg ikke fått medisinen for leukemi.. 

Så alle må ta over seg at ikke alle vil bli reddet, hvis jeg vil ta livet mitt, klarer jeg det helt fint selv, jeg trenger ingen tvangsinnleggelser for å få meg på andre tanker, har jeg som manisk depressiv med shizo affektiv lidelse bestemt meg, så vil jeg gjennomføre det, så gjør jeg det når jeg kommer ut igjen.

Hvis en narkoman ikke vil bli rehablitert vil h*n putte i seg dop når tvangsinnleggelsen er over, hvis en røyker blir innlagt for å slutte å røyke pga lungekreft, KOLS eller andre ting, vil h*n ikke slutte, så er det første h*n henter er røyken.

Det samme gjelder andre selvskadende problemer/symptomer, alkoholisme, spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordsønske, ingen av disse tingene er en direkte diagnose, det er symptomer eller selvmedisinering.

Er alt tilbydd og folk enda ikke vil ha frivillig hjelp, så respekter pasienten  Det er pasienten sine ønsker og verdier som skal ivaretas, ikke helseforetakene eller andre rundt pasientene.

Helsevesenet må våkne snart og se klart, de må se hva som er best for sine nermeste. Å det er å respektere dem.

SÅ MÅ ALLE SETTE SEG NED Å TENKE OVER DETTE MED RESPEKT FOR ANDRES ØNSKER I SINE LIV.